Skeid Eldres avdeling, avbildet en gang på 80-tallet. Foran ligger Skeids hovedstyrets «grand old man» Ingar Kittelsen. I fremste linje, er ytterst til venstre Frank Olafsen, og til høyre for ham Håkon Tryver. Begge store bandyprofiler. Lengst til høyre i fremste rekke er bandyavdelingens forman Knut Hauge. Han ledet bandyavdelingen i perioden som førte frem til seriemesterskapet i 1989, hvor Helge Holter var leder for avdelingen.
…
VM i bandy på Skeidbanen
Vinteren 1985 ble det arrangert VM i Oslo og Skeidbanen hadde sluttspillskampen mellom Sovjetunionen og Sverige. Banemannskapet hadde overgått seg selv og tryllet frem en is så glatt og jevn at bandyballene ikke rullet på isen – de skled bortover. Kampen ble behørig overført på svensk TV, mens norsk TV glimret med sitt fravær. Forøvrig endte kampen 1-1.
VM-finalen gikk på Valle Hovin og Sovjetunionen vant over Sverige med 5-4.
I kaféterian stod driftige bandydamer, blant dem denne gangen, Brita Olafsen (Franks kone) og Astrid Hauge (formanns kone), og stekte vafler. De russiske spillerne var som russere flest, og særlig på utkikk etter å få tak i vestlige varer. De hadde gjerne med seg ting å bytte med, for penger var det smått med – selv på den tiden. En av de russiske lederne dro plutselig Brita inn på do, og ville ha hennes nylon strømpebukse… det var nok lit mer uskyld i de dagene. Han tilbød Brita bokser med russisk kaviar i bytte. Det må nok sies at det ble lite av den
byttehandelen …
De ville også bytte til seg teskjeene på kjøkkenet, men uten at det var mer aktuelt.
Dagen etter viste det seg at det var fullstendig tomt for teskjeer på kjøkkenet, etter at de russiske spillerne hadde fått servert mat der, etter kampen. Vi får håpe de kom til nytte …
Bandygjengens tur til USA, februar 1986.
Skeid tok en tur for å promotere bandy i USA i 1986. Omhyggelig omtalt i Byavisen. Turen skulle gå til Minnapolis-området i Minnesota, og skulle foregå mellom seriespillet og NM-sluttspillet. Skeid bandy hadde akkurat sikret seg bronsemedalje i 1. divisjon (øverste divisjon) dette året.
 |  |
Her er programmet som det var lagt opp til, selv om vi kom noe overraskende på våre amerikanske verter.
I avslutningen av 1985/1986-sesongen gikk avslutningsturen til Bolkesjø høyfjellshotell. Det ble en blandet affære, for selve oppholdet var storslagent – ledet av formann Knut Hauge. Ut over å kose seg med mat og drikke, ble det arrangert en hoppkonkurranse – på stompski. Her er noen bilder før historien fortsetter under bildene:
Bildet over: Finn R. Pedersen med de korteste slalomskiene på markedet, klinker til i hopprennet som første startende, og lander trygt og godt. Roger F. Pederersen (far til Finn) skimtes i hvit topplue bakerst av tilskuerne. Anita Olafsen (datter av Frank Olafsen) står i forgrunn med «Impuls» på ryggen.
Bildet over: Jan Hauge i svevet, så følger Eva Eithun i rødt og med pannebånd, og bakerst er Roger F. Pedersen, strålende antrukket i sin dommerdrakt.
Så tok det helt av, bokstavelig talt. Hoppet var jo bygget for luftige svev, altså et spretthopp. Innleid konsulent var blitt fullstendig overkjørt, og hoppet pekte mot himmelen. Så også skiene for de som klemte til. Og det gjorde påfølgende hopper (i bildet under) – Børre Tollefsen – og i bakgrunn sees en alltid blid og smilende Thomas Bratland:
Det ble ikke 20 i stil, men et strakt ryggplask med påfølgende sykehusopphold.
Heldigvis viste det seg at han bare var forslått, og kunne returnere til hotellet dagen etter.
Konkurransen ble raskt gjort om til innendørs rebusløp med langt lavere risiko for fysiske skader. Dog økte sjansen for inntaket av slalombrus med overhengende fare for ekstra lange etapper.
Vår fantastiske og sprudlende materialforvalter, som dessverre har gått bort, Richard Johannessen, sikret kropp og sjel ved å stille langt bak i startlisten i hopprennet. Dermed unngikk han skader, og feiret med noe godt i glasset.
DUGNADER
Bandygjengen trengte penger for å drive idretten. Det skal jo være drakter, hjelmer, strømper, kjegler, baller osv. Heldigvis har vi ikke hatt kravstore i styre og stell, så det var kun trener på a-laget som fikk kompensasjon for jobben. Trenere til andre lag brettet opp ermene og dro til i god dugnadsånd.
For å få inn penger, jobbet styret og frivillige tusenvis av timer. Astrid og Knut Hauge var fantastiske til å få med seg mange små beløp, ut over at Hauge elektro A/S (eid av Knut) tro til.
Men dugnader som nattarbeid på OBS! på Økern huskes godt. Den ene natten, fredag til lørdag, var det flytting av alle reoler inn til en side, og natten etter var det flytting til andre siden. Dette for at de skulle legge nytt gulv – et gulv som var flytende masse som stivnet på noen timer.
Det kan sies at kampen påfølgende uke ikke var lagets beste prestasjon. Det var vel knapt noen som så ballen, så smale øyne som samtlige i dugnadsgjengen møtte opp med.
Det er også en episode hvor PK Hagen hadde skaffet oss hos Storebrand. Der var det en safe som skulle ut. Ikke så høy, men «bæltung». Vi fikk den opp på en jekketralle, men over en terskel før vi kom frem til heisen. Guttene la en indistrimatte av gummi over, og regnet med at man med fart på «doningen» ville rulle over terskelen. Ikke helt slik det gitt. Det var ikke den beste måten å fjerne en terskel på – det ble mye fliser!
Eller skrivebordet til en advokat, mahogni må vite, som fikk en meter stripe av en pc som skled over skriveflaten. Det skal sies at vi fremførte våre dypeste unnskyldninger, og det så ut til å gå bra. Vi fikk i hvert fall betalt for jobben.
Mange husker også flytting av Custos finans. Det var 5 etasjer, og heismontørene hadde ikke gjort jobben. Stort sett gikk det greit, men særlig brødkuttermaskinen var en kraftanstrengelse. Custos hadde selvsagt lagt kantinen i øverste etasje, og der var det kun adgang via en spiraltrapp. Brødkuttemaskinen veide sikkert 100 kg, og fire mann la i vei med stropper og håndkraft. Det skal sies at det lenge mellom så gode treningsøkter!!
Eller dagen etter, da vi påtok oss en ekstrajobb. Det var 30 garderobeskap, slik en-manns av metall, 50 cm brede og 2 m. høye. De skulle også opp til femte etasje.
Det har ikke vært stølere legger etter jobben i noen treningsøkt på 80-tallet!
Men det ble noen penger ut av dette, slik at vi holdt avdelingen i gang. Det var jo null bidrag fra Skeid sentralt, selv om de fikk hodestøtte for alle våre yngre spillere, utbetalt av Oslo kommune.
Det var også en driftig kafeteriagjeng, med Astrid, Brita, Karen, Eva, Mette, Karin, med flere. De fikk inn gode penger via en positiv tone og gode vafler med syteltøy m.m, slik at guttene kunne holde på med sin idrett ute på banen. At noen ventet spesielt lenge på at den andre halvdelen skulle bli ferdig i dusjen, var ikke helt uvanlig, Erik S og Jan…
Alle er jo ikke like ryddige av seg, og det hendte ta man glemte ting. Dog ble det litt armer og bein, når en av gutta satt i garderoben på Marienlyst stadion (gamle) og hadde glemt skøytene. Litt vanskelig å improvisere! Det ble en utsendt speider tur/retur Oslo, og med litt bytte internt på laget fikk vi i hvert fall alle mann ut på isen med skøyter!
Det var jo vanlig at man glemte både leggskinn, hjelm, strømper og annet smårusk, men det hadde vi alltids noe med for å fikse. Aftenposten er jo god som gull som leggskinn.
Det oppstår jo situasjoner fra tid til annen. Gjerne ute på banen. Ingen glemmer skaden til Johnny Strømdahl, da han strakk seg for å hindre et skudd fra 17-18 meter, og motstanderens kølle fortsatt opp armen og feide inn i øyet til Johnny! Det blødde som en gris!! Heldigvis gikk det veldig bra, selv om øyet fikk en snartur ned mot munnhulen. Flinke kirurger fikser mye, og Johnny fikk ingen mén av skaden.
Eller boten til Cato Holm, som kjørte litt for fort inn til legevakten i Oslo, fra Drammen, for kjeven til Frank Olafsen var brukket på to steder.
Og tennene til Jan Hauge fikk seg en liten ommøblering, som selvsagt ikke var fullt dekket av forsikringen. Heldigvis kunne styret bidra med mellomlegget, for tannleger jobber ikke gratis!
Laget hadde også en materialforvalter, Richard Johannessen, som deltok enkelte treninger. Han hadde den mest fantastiske «taklingen» av en spiller, utført på norske baner. Det var trening på Skeidbanen, og Frank kommer opp i godt driv på en five-a-side økt på tvers av banen. Richard stuper frem med bandykølla som et sverd – langs isen – og noe for sent ute. Dermed trer han, med Frank i full fart, gjennom BEGGE skøytene i ett støtt og feller Frank elegant! Bemerkelsesverdig hvordan en bøyd bandykølle kan tres gjennom et par skøyter i fullt firsprang!
Det var også fast med treningsleire i Sverige på høsten/tidlig vinter, mens vi ventet på is i Norge. Det var jo ikke så mange kunstisbaner på den tiden, men Sverige hadde jo flere ti-talls.
Bandygutta satte vel rekord i antall runder i rundkjøringen utenfor Frillesås, hvor det ble en 20 runder totalt, før man ble enig om retningen til overnattingen…