Skeid bandys historie

SERIEMESTRE 1989 – sesongen 1988-1989.

Skeid bandys seriemestere 1989 – bilde er tatt på Valle Hovin av Aftenpostens journalist (???).

Bak f.v: Fred Rydland, Finn P. Pedersen, Gudbrand Klæstad, Helge Klæstad, Håkon Hauge, Kåre Hauge, Per Kåre Hagen, Thomas Bratland, Jan Aasvang, Freddy Hansen.
Foran f.v: Terje Hauge, Ivar Bekkeli, Espen Johansen, Børre Tollefsen, Helge Holter, Jan Petter Olsen, Jan Hauge, Erik Skrettingland.



Skeid stiftelseshistorie
Det er skjærtorsdag, 9. april 1914. På en liten kafe i Kjelsåsveien serverer den fargerike «Skjønn Ida» vørterøl på kafeen sin til noen svette Torshovgutter i Kjelsåsveien 31. De har brukt den tidlige vårdagen til en tur i skogen for å trene friidrett. Tynne rognebærtrær blir fine spyd, runde steiner erstatter jernkuler, og stiene er fine til terrengløp. Torshovgutta er medlemmer av Torshaug IF, noen få har også prøvd seg i naboklubben Njord (stiftet 10. apri 1912) på Bjølsen. De driver med friidrett, men fotballinteressen er i ferd med å få overtaket. Men den nærmeste klubben, Torshaug IF, har ikke råd til å betale for reiser til fotballbaner rundt omkring. Så kanskje de like gjerne skulle lage sin egen klubb, og få skikkelig sving på fotballen?
Tanken hadde nok vært der en stund, og nå var tida moden. «Vi satt i butikkvinduet i 55 hos a «Massa» og planla at klubben skulle hete «Frem», forteller en av stifterne, Johs. Jensen, i jubileumsboka 25 år seinere.
På Kafé Ida i Svingen skal det ha vært noen som mente de kunne melde seg inn i Njord.
«Da er det vel bedre at vi starter vår egen klubb i gata», sa Johs. Jensen. Og slik ble det.
Alle gutta bodde i Vogtsgate 57, 58 eller 60, og samtlige var av «godt folk». Faren til Johs. Jensen var skipsbyggerformann på Nyland, faren til Arne Thoresen var sporvognsfører, mens Robert Sandersen var sønn av en fabrikkarbeider. Det var orden på gutta fra Torshov.

For liten:
Leif Holm, som seinere ble formann i Skeid og tegnet Skeids logo, var
bare sju år og fikk ikke være med den skjærtorsdagen gutta stiftet klubben
fordi han måtte på søndagsskolen. «Da sippa han noe forferdelig», forteller
en av de andre.

Gutter i 15–17 årsalderen
Stifterne av Frem 1914, som var en ren gutteklubb var, i tillegg til Johs. Jensen, Knut Halvorsen, Karl Vignes, Jos Vigsnæs, Robert Sandersen, Ragnar Jensen, Arne Halvorsen og Arne Thoresen. Kontigenten ble satt til 10 øre pr. uke.

Den andre halvdelen av Skeid
Selv om Skeids stiftelsesdato er 1. januar 1915, er klubbens historie langt eldre. Den begynner ikke i 1914 heller. Vi må helt tilbake til 1902 for å finne de første røttene til klubben i våre hjerter. Dette er historien om KB, Kristiania Ballklub, og den historien er langt mer kronglete og omstendelig enn den om Frem 1914. På mange måter gjenspeiler den historien om Osloidrettens evige kamp om anlegg, og den kan også leses som én manns verk og organisatoriske arbeid. Bak dette arbeidet stod Bjølsengutten Peder Christian Andersen. Idrettskarrieren begynte, som for så mange andre, i portrommet og ute i Mogata sammen med nabogutta. Først startet han klubben Kvik, som etter en stund skiftet klubben navn til Bjølsen Fotballklubb, med bane i Bjølsenparken. I 1909 ble klubben tatt opp i Oslo Fotballkrets «som den første fra de nordlige bydeler».
I og med at kun klubber med egen bane ble tatt opp av Kristiania og Omegn Fodboldkrets, ble ikke Bjølsen FK tatt opp. På den tiden var det bare to baner: Frogner og Bislet.

På fotballbanen slet både Frem 1914 og KB fortsatt med å rykke opp til det øverste nivået i Oslo. Begge hadde flere gode spillere, men lagene ble for ujevne. Johs. Jensen så hvordan bebyggelsen vokste fram på Torshov, og tenkte mer og mer på muligheten for å lage én sterk klubb av Frem 1914 og KB. På Tømte gikk samtalene foran peisen på lørdags-kveldene, og flere og flere ble fenget av tanken om å stifte en ny klubb.

Det var mange fordeler med å slutte seg sammen. KB kunne bidra med 200 medlemmer, mange gode ledere og en velordnet administrasjon. Frem 1914 hadde på sin side både et
lovende juniorlag og et godt guttelag på gang. Det var da også de yngre i Frem som presset mest på for å slå sammen klubbene. Klubben hadde dessuten i noen år tjent svært godt på dansearrangementer, og kunne legge 1100 kroner i kassa til en ny klubb. KB hadde på sin side samlet inn til å bygge egen hytte. Midlene ble nå foreslått lagt i et premiefond i stedet. Forhandlingene pågikk utover sommeren og høsten 1925. Det ble nesten jul før resultatet kunne legges fram for medlemmene. På den første ekstra-ordinære generalforsamlingen tirsdag 15. desember ble Johs. Jensen valgt til formann i den nystiftede klubben. Valg av navn ble utsatt til «fortsatt generalforsamling» mandag 21. desember. Det var KBs Oskar Christensen som kom med det forløsende forslaget. Den nye klubbens navn ble Skeid.

I en artikkel i Skeids 25års-jubileumsbok forteller redaktøren av Skeidavisa, Erik Gustavsen,
om valget av «Skeid»:
«Alle på møtet var samstemte i å gi klubben et navn som skulle gi en stemning, et innslag, et konsentrat av norsk lynne, norsk folkeliv og tradisjon, norsk mål og norsk kulturhistorie.»
Men hva betyr egentlig «Skeid»? Erik Gustavsen svarer: «Ordet er sannsynligvis minst 2000 år gammelt. Fra vikingtida er den mest kjente bruken et uttrykk for løp, renn, sprang eller fart. Ordet ble brukt i mange idrettssammenhenger, som f.eks. «Renna skeid vid» = ride eller løpe om kapp, «Skopa Skeid» = gjøre seg klar til start og «Skeidsendi = målstrek».
Det gjorde heller ikke noe at navnet var kort, påpeker Erik Gustavsen: «Det var kort,
greit, særmerket, klart og ekte i norsk form og klang.»
Og han konkluderer: «Skeid betydde sport, spenning og kampglede for norske menn for
tusen år siden. Andre vil bevise at Skeid betyr det samme for nordmenn som lever i dag.»

Skeids stiftelsesdato ble satt til 1/1 1915.

Skeids første styre i 1925 besto av erfarne ledere fra de to moderklubbene Frem 1914 og KB. Mange av dem var også aktive utøvere i fotball og skiidrett, som var de to idrettene Skeid satset mest på i begynnelsen. De tre fremste vervene – formann, viseformann og sekretær – ble besatt av tidligere KB-ere, mens Fremgutter bl.a. passet på økonomien, skisporten og bandyen (som da ble kalt hockey).

Skeids bandyavdeling fremover
Skeidhistorien forteller om gutter i kretskamper i hockey allerede fra 1926. Blant dem var de kjente Johs. Jensen, Brede Skarnæs, Einar Boug, Leif Holm og Kjell Frantzen. Det var fotballgutter som også mestret kølla. Sporten ble kalt ishockey, men dette var nok bandy-spill med ball. Sporten skiftet da også navn til bandy med innføringen av 11-manns bandy i sesongen 1929/30.

Per Laurendz (16/9-1916-3/4-1997), formann i Skeid og «Mr. Skeid -personlig», spilte A-lagskamper i bandy for Skeid før krigen.

Tung start
Bandy krever like stor plass som fotball, så bandyen strevde med å finne treningsbaner. Bandygutta måtte ofte nøye seg med småspill på islagte små skøytebaner som Ivar Aasens plass, Torshovparken og Schankeløkka på Sandaker. Nærmeste mulighet for seriøse kamper med fulle lag, var Dælenenga. I de «harde tredveåra» var det mange som ikke hadde råd til skøyter, køller og baller, og det bremset også utviklingen. I fotballavdelingen og skiavdelingen så man på bandyen som en konkurrent, snarere enn som en ekstra treningsmulighet. Da laget så rykket helt ned i C-klassen i 1931, var det mange i klubben som gjerne så hele bandyen forsvinne ned i et hull i isen på et av de små vannene der treningen ofte foregikk. Historien om bandy i Skeid kunne derfor blitt veldig kort, for på vårtinget i 1931 ble det foreslått å legge ned hele avdelingen.

Johs. Jensen redder bandyen
Det så stygt ut for bandyens framtid, men så kastet selveste Johs. Jensen seg inn i diskusjonen: «Det hersker ingen tvil om at forslaget hadde gått i gjennom om ikke han den gangen hadde brukt sine talegaver usedvanlig godt. Bandyen i Skeid skylder Johs. Jensen meget. Han har fortsatt kampen der mange ville gått trett og gitt opp». Dermed var bandyen reddet, og i sesongen 36/37 kom endelig gjennombruddet. A-laget spilte seg opp i 2. divisjon, juniorlaget vokste, og det nystartede guttelaget vant de fleste av sine kamper. Nå fikk bandyen for alvor vind i seilene. I 1938 ble juniorlaget Oslomester. Med to yngre lag til, så det lyst ut også for bandyen da klubben feiret sitt 25-årsjubileum nyttårsaften 1940.

Opprykk
I februar 1940 spilte A-laget seg opp i 1. divisjon, etter en imponerende seiersrekke på nivået under. I den samme sesongen hadde Skeidbandyen fem lag til: B-lag, junior, gutt og smågutt. Framtida virket lys. Det skulle i stedet gå fem og et halvt år før bandyavdelingen igjen kom på banen. Under krigen ble sporten holdt i live gjennom illegal trening og kamper, som oftest kamuflert som «hobbyspilling» på vann i marka.

Krigsårene
Allerede raskt etter at krigen nådde Norge, så fant guttene raskt sammen til uformelle treninger og uoffisielle bandykamper. Skeid byttet navn til «Ruter 2» og arrangerte illegale bandykamper. Da freden kom, var ønsket om å kunne spille for Skeid sterkt hos mange. 27. september 1945 søkte Skeid om opptak i Norges Ishockeyforbund, og meldte på et juniorlag og et seniorlag i 2. divisjon.

Etter 1945
Da krigen var slutt, strømmet barn og unge til Skeid, og mangel på baner ble snart et stort problem. Når også A-laget måtte reise byen rundt for å få trent, sto det klart for ledelsen at noe måtte gjøres – og det fort. Det ble tidlig klart at det ikke var noen muligheter i klubbens nærområde. Steder som Ekeberg, Hasle, Kjelsås ble foreslått, men for Skeid ble nærheten til Torshov avgjørende. I 1946 vedtok høsttinget å gå for ny bane på et jorde på Nordre Åsen, og fikk med seg Sinsen Idrettslag og Åsen Sportsklubb. Skeid tok halvparten av regningen, mens de to andre delte på resten. Kommunen bidro med mannskaper og maskiner, og så kunne arbeidet starte våren 1947.

Da krigen var slutt, tok det tid før seriekampene kom i gang igjen. Det var mangel på alt. Skeid måtte, som mange andre, være glade for at Oslo Bandykrets hadde køller og baller å gi bort. Det var bare nok til at to lag fikk spille i 45/46, ett A-lag og ett guttelag. Men allerede året etter var bredden reetablert, og de neste to tiårene beholdt Skeid lag i alle klasser til og med smågutter. Treningen foregikk fortsatt ofte på islagte plasser i nærområdet. I Torshovparken var det to isflater, der den nærmest Soria Moria var mest populær blant «bandyfolket». Det var vel ikke alltid like populært blant alle de andre unge som også gikk på skøyter der.

Isen kom først
Allerede i februar 1949 ble bane 1 (nærmest Lofthusveien) islagt, og tatt i bruk
som grusbane samme sommer. Da hadde bandylaget allerede sneket seg til å åpne banen uoffisielt som kamparena, da de slo bane-medeieren Åsens lag 7–1. Seinsommeren 1950, var den banen klar. Da sto også det nye klubbhuset ferdig, med garderober, kontor – og badstue med ovn godkjent av selveste Badstukomiteen i Norges Idrettsforbund. Lysanlegget var også kommet på plass, med 24 lamper på wire åtte meter over grusbanen.

Nordre Åsen, foto: Oslo byarkiv.

Anlegget var ikke helt ferdig, for hockeygutta måtte foreløpig dele isen med bandyen. I 1952 fikk ishockeyen endelig også en skikkelig bane, med vant og flomlys.
Den første plassen for hockeybanen, rett foran dagens klubblokaler, var egentlig ikke så velegnet, og allerede to år seinere, i 1954, begynte arbeidet med å lage en ny bane mellom fotballbanene – øvre grus og gressbanen. Det tok litt tid å flytte gressbanen østover, men snart var også den nye hockeybanen ferdig.

Han sto i mål med doggete briller!
Det er kanskje det Skeids bandykeeper Svein Grattum huskes best for i dag. Det virket jo direkte uansvarlig, for ikke å si nesten livsfarlig, der de steinharde bandyballene suste rundt ham. For Svein selv var det derimot ikke snakk om å stå uten briller. Uten dem, så han i hvert fall ikke noe. Tross dette handikappet, voktet han buret til Skeid og landslaget i over 15 år.
Da Svein begynte å spille bandy tidlig på 50-tallet, var det begynt å bli konkurranse om å komme på de beste lagene i Skeid. Bandy var blitt en populær sport. Men det hadde tatt tid før den nye sporten bandyen fikk fotfeste i klubben.
På den tiden var ballen med trekjerne, dekket med flettet, tynt tau som var lakkert: «De var helt fryktelige», har Svein uttalt.

Foto: Aftenposten
Skikkelige keeperhansker var også lenge dårlig med, fortalte Svein: «Vi brukte tynne svinelærshansker som vi fuktet i snøen for å få bedre grep».

«Samer’n » tar isbad
I helgene fikk de ha parkene i fred, for da dro Skeidgutta til skogs. Langevann eller Kringla på Solemskogen lå innenfor rekkevidde med buss eller bil. Banen måtte ryddes for snø først, så snømåke måtte tas med fra byen. Skeid hadde på 50-tallet en bandyoppmann som skulle bli legendarisk i klubben: Ragnar «Samern» Samuelsson. Iveren etter å komme i gang på is, tok noen ganger overhånd. En høst gikk Samern til og med gjennom isen. Alt som var å se av ham var den brune hatten som lå og fløt i råka. Han ble heldigvis berget i tide til å fortsette som sentral pådriver av bandyen i Skeid. Det var problemer med is andre steder også. En kamp i Fredrikstad måtte flyttes til en vik. Der var isen så usikker at spillerne måtte legge grankvister for å markere hvor hullene var. Forholdene rundt kampen kunne være ganske primitive. Da Skeid seint på femtitallet møtte Drafn på Bogstadvannet, måtte spillerne skifte i skogen.

Elitelag i sju år
På 50-tallet gikk det til å begynne det litt opp og ned med A-laget til Skeid. Men som i fotballen fikk også bandyen glede av Torshovs første egne generasjon gutter. Fotball og bandy har mange likheter, så det var mange av de samme som hevdet seg både på gress og is. Fra 1956/57 til og med sesongen 63/64 sørget de for at Skeid hadde et elitelag i bandy også. Da var for lengst treningen flyttet fra risikabel høstis og travle parker til Skeidbanen på Nordre Åsen. Så fort det ble kaldt nok, sto Hansern og hjelpsomme gutter med vannslanger og sørget for is på grusbanen.

Landslagsspillere
Skeid hadde et jevnt godt lag, men kjempet som regel heller for å overleve enn om Norgesmesterskapet. Bandyen ble dominert av bandymiljøene langs Drammenselva og Bærum. Det var også spillere fra disse klubbene som fylte landslagene. Skeid hadde bare to spillere som ble regnet som gode nok, keeperen Svein Grattum og midtbanesliteren Terje «Hesten» Nyhaug. Han var aktuell for landslaget som reiste til VM i Moskva i 1965, og spilte den siste treningskampen før laget ble tatt ut. Til manges overraskelse og skuffelse var han den eneste som var utelatt da troppen ble offentliggjort. Han ble derfor stående med bare tre landskamper.


Antatt kamp på Dælenga.
Se utstyret: hjelmer og keeperens nesebestkytter.
Foto: privat

Bandy opp gjennom årene
På begynnelsen av 60-tallet er det også bare Skeid som har lag på elitenivå i fotball, ishockey og bandy – samtidig. Skeid hadde A-lag i 1.divisjon i bandy, fotball og ishockey fra 1957 til 1964.
Men det var økonomisk smalhans. På hovedstyremøte, det var dengang lederne for avdelingene møtte i hovedstyret, så ba lederen for bandyavdelingen om 1.000,- mer. For at budsjettet skulle «bli mer realistisk», som han sa. Men forslaget ble nedstemt.

Bandyen har vist seg like levedyktig i Skeid som fotballen. På 60-tallet var bandygutta helt på høyde med de aller beste med «krokkjepp».

Et unikt talent
På 60- og 70-tallet hadde Skeid et helt usedvanlig balltalent i sine rekker. I en periode på 13 år holdt Frank Willy Olafsen (f. 20. apr. 1944) landslagsnivå i hele tre lagidretter. I bandy og ishockey deltok han både i VM og OL, og i fotball spilte han VM-kvalifiseringskamper.

Frank har 407 A-kamper for Skeid i bandy. 8 A-landslagskamper og fikk sølv i bandy-VM i 1965.

I 1972 inntar Skeids juniorer Sovjetunionen
Det var første gang noen lag reiste til Sovjetunionen, og Skeid var det første laget i Norge som tok turen. Nedenfor følger en artikkel fra Aftenposten.

Skeids bandyjuniorer får russisk trener i Moskva
For første GANG er det klappet og klart for et norsk juniorklubblag å gjeste Sovjet-unionen. Det er Skeids bandy-Juniorer som har vært heldige å få denne drømmeturen. 15. januar setter den 20 mann store troppen seg i fly på Fornebu med kurs for hovedstad. På åtte dater skai Iaget spille to kamper i Moskva og en i Krasnogorsk. Dette er de selvfølgelige høydepunktene for de unge spillerne. Det som treneren Arne Arnesen imidlertid ser frem til med like stor forventning er at laget er lovet trening under en sovjetrussisk topptrener under hele oppholdet.
Mens spillerne og deres ledere oppholder sed i Sovjet får de alle uygifter swkket av vertene. I februar 1974 er det mening at et sovjetisk lag skal gjøre gjenvisitt her i Oslo. I fjor ble Skeids juniorer nummer tre i serien. Siden den gang er det bare tre spillere som har falt fra. Det laget som reiser til Sovjet er preget av spillere som Skeid venter seg meget av. Toralf Fredriksen og Haakon Larsen er guttespillere, men like fullt gode nok for juniorlaget. I den rutinerte A-lagsstallen til Torshovlaget finner man også juniorlaget godt representert. Tom Thorstensen, Espen Johansen, Tom Bernklev, Morten Svendsen og Terje Harwill er alle juniorspillere.
Besøket vil bli en uforglemmelig eventyrreise for de unge bandyspillerne. Turen vil utvilsomt bli en spire til økt innsats for enda bedre resultater.
John (Aftenposten 3. november 1972)


Skeid bandys juniorlag på Fornebu november 1972, på vei til Moskva i Sovjetunionen.

Gullalderen for Skeid bandy – 1980-tallet
Når vi tok steget inn i 80-tallet, begynte det «gode gamle juniorlaget» med Espen Johansen, Johnny Strømdahl, Frank Olafsen osv, å få påfyll av 60-generasjonen.
Denne generasjonen hadde gjort det godt i aldersbestemte klasser, og begynte nå å prege A-laget. Det var keeper Finn P. Pedersen, Erik Skrettingland, Håkon Hauge, Gudbrand Klæstad og Helge Holter. Men laget var fortsatt ustabilt og var betegnet som et «heiselag» – et lag som rykket opp i eliteserien det ene året og ned igjen det neste.

Skeid bidro ikke bare på Skeidbanen. Skeid var også arrangør av viktige kamper. Første landskamp mot USA fant sted på Valle Hovin i 1983 (5.nov.) med Skeid som arrangør og den senere bandypresidenten Erik Hansen som org. sjef. Norge vant 6-1 og Espen Johansen fra Skeid, mangeårig daglig leder av Oslo & Akershus Bandykrets/region, spilte på laget og scoret 2 mål.

Skeid inntok også USA
Bandy er ikke den mest omtalte idretten i USA. Men faktisk er det blitt «spilt bandy på Broadway». Skeid var den andre norske klubben, som gjestet USA som norsk bandyklubb. I februar 1986 reiste Skeids A-lag til Minneapolis for å fremme bandysporten. Det ble spilt flere kamper, blant annet treningskamp mot USAs landslag. På vei hjem tok Skeid en tur innom New York. Møtte der løperdronningen Grete Waitz, Queen of New York Marathon, som sporty stilte opp på et bilde med Skeids A-lag midt på Broadway. Og PR-fremstøtet var vellykket. Mange stoppet opp fordi kjendisen Grete Waitz var med, ingen hadde hørt om bandy eller sett disse «rare køllene».

Bak: Helge H, Grete Waitz, Børre Tollefsen, Erik Skrettingland, Kåre Hauge.
Foran: Helge Klæstad, Jan Åsvang, Espen Johansen, Håkon Hauge (står bøyd), Finn Pederseb, Fred Rydland, Lars Giil.
Broadway februar 1986. Foto: Erik Hansen

SKEIDBANEN – en VM-arena
Under VM´1985 møttes i grunnserien Sverige-Sovjet på Skeidbanen (Nordre Åsen idrettsanlegg) kl. 19.00 mandag den 4.februar. VM-kampen endte 1-1 etter at Sovjet ledet 1-0 til pause.
I det 22.min ble Sergei Lomanov kreditert russisk scoring som egentlig var et selvmål på den ru isen. I kampen 90.minutt reduserte Håkan Karlsson. Dommere var Tore Fager og Raimo Jemsen fra Finland. Sovjet hadde 3x10min, pluss rødt kort på Plavunov. Sverige 1x10min.

Skeidguttene klatrer på resultatlisten i toppserien/Eliteserien
I løpet av 80-tallet gjør bandyguttene jevne steg i serien. Hvert år kommer de litt høyere på tabellen i seriespillet og sesongen 1988-1989 skal bli det beste året for Skeids bandyavdeling – så langt!
<mer kommer…>

De tøffe årene fra 1990 og frem til 2015
Pga. dårlige vintre og ujevne forhold på Skeidbanen, så faller rekrutteringen jevnt ut over 90-tallet. Frafallet starter i bunnen, men de lagene som allerede var i gang, klarer seg godt og får gode resultater i aldersbestemte klasser.
<mer kommer…>